Sangstrofen som mange forbinder med "Ønskekonserten" på radio, synges ofte i kirkene våre etter at den kom med i det nye salmeforslaget "Salme-97".

En fin salme som på en enkel måte holder fram bønnens muligheter.

De fleste av oss har vel bedt til Gud på ett eller annet tidspunkt i livet. En undersøkelse blant passasjerene i et fly som holdt på å styrte, viste at et stort flertall ba til Gud om hjelp. Bønn er noe vi tyr til særlig i motgang og vanskeligheter, eller etter at alle andre utveier er forsøkt. Bønn er den siste skanse, det siste rop om hjelp. Det er fint å kunne be til Gud i slike nødsituasjoner. Bønn er likevel mye mer enn bare akutt krisehjelp. Det er en mulig livsholdning, en måte å leve på hvor vi tar Gud på alvor som en levende kraft i hverdagen. Jeg husker jeg leste Hallesby’s kjente bok "Fra bønnens verden" tidlig i tenårene. Den fikk meg til å tenke helt nytt omkring hva bønn egentlig er: "Å be er å lukke Jesus inn". Det ble ikke lenger en kraftanstrengelse fra min side, noe jeg skulle produsere, men det var noe så enkelt som å lukke opp en dør og slippe lyset inn. Bønnens energikilde er ikke i meg, men i Gud. Denne dype hemmeligheten trenger jeg stadig å minne meg selv om i mitt bønneliv, som av og til kan skrante. Jeg leste nylig om Pave Paul: Han står opp kl. 0500 om morgenen og er alene i bønn fram til kl. 0700. Jeg må innrømme at jeg befinner meg lavere ned i divisjonene når det gjelder utholdenhet i bønn. For det er ikke lett å finne tid til bønn i en travel hverdag. Det er ikke lett å finne det rette sted. Egentlig er det et tabubelagt område. For hvem snakker åpent om sin tro eller om sin bønn ? Bønn er i for stor grad en skjult og privat aktivitet. De foldede hender under dyna, eller under bordet ved et cafebesøk. Jeg skriver av egen erfaring. Noen kan jo se meg ! Jeg opplevde det i utgangspunktet pinlig når amerikanske slektninger tok oss med ut på restaurant. Eunice ville at vi skulle ta hverandre i hendene når vi bad. Vi bøyde hodet, holdt hverandre i hendene og hun bad en fri bønn om at Gud måtte velsigne måltidet og fellesskapet. Hjelp, hva tenker de som sitter ved nabobordet ? Vi overlevde, og det var jo egentlig veldig fint!

"Jeg tenker på Daniel, jeg", sa en eldre, koselig dame jeg kjenner, for noen dager siden. Hun fortalte om hvor viktig bønn til Gud er for henne. Hun snakket også om det å "kjempe i bønn". Hun opplever at det noen ganger er nødvendig "å be seg gjennom" vanskeligheter. Det var lærerikt å høre henne snakke om bønnens betydning. Hun har forstått mye av bønnens hemmeligheter.

Bønn er kristenlivets åndedrett. Når vi ikke ber, blir det oksygenmangel i vårt åndelige liv og vi får "åndenød." Bønn er det fantastiske kommunikasjons-midlet vi har fått med vår Far i himmelen. Tenk hvilken mulighet bønnen er. Vi kan nedkalle himmelens krefter inn i våre liv. Be for hverandre, for de som lider, be om helse, om velsignelse og at gode ting skal skje. Vi kan be frie bønner eller Fadervår og bønner vi lærte som barn. Salmenes bok i Bibelen er en god bønnehjelp for livets mange ulike situasjoner. Jeg drømmer om at vi må bli mer frimodige i bønn. Våge å be ved et sykeleie, foreslå en bordbønn. I det hele tatt vise andre at vi ber.

På søndag skal jeg være med å be for 23 konfirmanter i Hov kirke. Konfirmasjonen er jo først og fremst en forbønnshandling. Det er en sterk opplevelse når vi ber for hver enkelte konfirmant ved håndspåleggelse. Vi nevner hans/hennes navn og ber om at Gud må gi sin omsorg og velsignelse fram til det evige liv. Tenk for en gave ! Hva er vel konfirmantgaver og noen titusener inn på konto, mot det å virkelig tro på konfirmantbønnens innhold: Tro at Gud vil velsigne framtiden og gi lys og kraft til livet. Bønn har en uendelig verdi for oss alle, og når vi benytter bønnens mulighet, samler vi skatter i himmelen.

"For det lovet jo løftenes trofaste Gud: Kall på meg og du hjelpen skal få"

Øystein Wang

Kapellan Søndre Land